jeg

jeg har kommet til et viss punkt der den minste tingen gjør vondt
jeg vet det kun er psykisk, men kroppen min følger etter og det blir vanskelig å stå
vanskelig å puste, vanskelig å late som alt går bra når det ikke går bra
eller vanskelig å late som jeg vil komme meg videre
jeg står oppreist i dusjen og føler beina svikte meg
jeg må bort
men jeg har ingen steder å gå

jeg er en sta person, jeg er en sta idiot som fortsetter å håpe
jeg håper på noe som jeg har fått bekreftet må avslutte
det er ikke første gangen - 
men denne gangen var ulik de tidligere gangene
du kunne se meg i øynene og avslutte det
du kunne gi meg en forklaring
du kunne gi meg en avslutning
du lot meg gå
men jeg vil ikke videre
jeg vil ikke la deg gå,
jeg vil ikke se deg med noen andre enn meg
og det gjør meg til en egoist
jeg kan ikke tvinge noen til å være med meg
selv om jeg vil
med hele mitt hjerte
selv om det å la deg gå kommer til å ødelegge meg

jeg blir sint på meg selv
fordi jeg føler for mye når jeg ikke kan
jeg kan ikke kontrollere meg selv
det må være noe galt med meg
det er noe med stress, forventninger og viktige mennesker
det ender alltid dårlig
jeg håndterer ting for dårlig
men jeg vil ikke
jeg vil ikke la dette gå 

dette påvirker meg mer enn at 
mormor kanskje har kreft og kanskje kommer til å dø
folk har viktigere ting å tenke på
andre ting å deale med enn å prøve å fikse meg
folk skal ikke måtte føle at de må hjelpe meg
eller si at det er for mitt beste

kanskje jeg bør være alene
for å skåne andre
eller.

we can't help but wonder how much difference one person makes in the world.
we look inside ourselves, questioning if we have the capacity for heroism and greatness. 

but the truth is, every time we take an action, we make an impact.
every single thing we do has an effect on the people around us.
every choice we make sends ripples out into the world.
our smallest acts of kindness can cause a chain reaction
of unforeseen benefits for people we've never met.

we might not witness those results, but they happen all the same.

the point where all things were possible.
the moment when a choice was made, or an action taken.
the breath inhaled before a first step forward.
and the most lasting chain reactions that are started by
those moments and actions and choices
are always the ones that are started by love.
 


"I'm only going to say this once, so I want you to listen, alright?
No matter what you did, don't give up. Do. Not. Give. Up."

"Why"
"Because if she loves you, she'll forgive you."
"You really believe that?"
"I have to. Otherwise there's no point.
There is no life without love. Not one worth having anyway."

don't you have those moments sometimes?
you know, when you just,
you think to yourself, god, i love this woman, and i always will.


there was this one time
i fell asleep in the porsche outside of bill's house.

- just once?
becca found me.

it was, like, two or three years ago, i think.
and karen invited me in and made me breakfast.
now, i know that becca,
i'm sure, strong-armed her into inviting me in.

but, that's not the point.
she made me breakfast, and she didn't have to.
you know, she made me this omelet that was delicious.
perfect breakfast.
you know why? because she made it for me.
- mm.
and then she told me to grow the fuck up
and get on with my life.

but that didn't matter.
because it was one of those moments
where i decided, i resolved,
that i was going to keep on fighting.

you know, i've, i've lost many battles,
but i've never lost sight of the war.

no retreat, baby.
no surrender.
jesus christ, runkle, are you weeping again?
- well, it was sweet. 
you. you moved me.



, Oslo

mimi nguyen, 1994. oslo. jeg er skikkelig lat, samtidig som feriemodus er på hver eneste halvtime. appreciate; - comments - venneinvitasjoner








hits